FOR FORELDRE SOM HAR PRØVD Å VÆRE BÅDE TYDELIGE OG FORSTÅELSESFULLE
Barn trenger grenser. Det betyr ikke at grensene dine virker.
Når barnet eksploderer, får du gjerne ett av disse rådene:
«Vær tydeligere. Sett en fastere grense.»
«Møt barnet med mer varme. Anerkjenn følelsen.»
Du har prøvd begge deler. Du har vært roligere, tydeligere, varmere og fastere.
Likevel skjer det samme igjen.
Kanskje ingen har hjulpet deg å finne ut hvilket problem dere faktisk prøver å løse.
Kostnadsfri avklaringssamtale · 20 til 30 minutter · På video
Leo Gabrielsen
Miljøterapeut og veileder
Kanskje var problemet aldri at du var for streng eller for snill.
Du har fått råd om hvordan du skal møte barnets reaksjon. Men hva prøver barnet å få til, og hva står i veien?
Hele diskusjonen foregår ofte som om foreldreskap er en volumknapp. Barnet reagerer. Du skrur opp tydeligheten. Barnet reagerer igjen. Du skrur opp varmen.
Du kan ha et godt kart. Du kan forstå nervesystemet, tilknytning og hvorfor barn reagerer som de gjør.
Du kan også ha mange strategier. Sette grenser. Anerkjenne. Gi valg. Bruke konsekvenser.
Men det var én dimensjon jeg manglet i alle årene jeg lette etter svar:
Retning.
Hvor står barnet faktisk akkurat nå? Hva prøver barnet å få til? Hva står i veien?
Uten retning blir kartet lett teori, og strategiene fort gjetting. Ingen av dem forteller deg hvor i terrenget barnet faktisk befinner seg.
«Hva prøver barnet å få til, og hva står i veien?»
Det spørsmålet ga meg et kompass.
Ikke en ny metode. Ikke enda et råd. En måte å forstå hva vi faktisk prøver å løse.
Alle rådene over kan være riktige. Alle kan også gjøre situasjonen verre. Det avgjøres av hvor barnet faktisk står, hva situasjonen krever, og hva som skjer med deg når barnet ikke responderer slik du håpet.
Uten den retningen kan du følge hvert eneste råd og fortsatt stå fast i den samme konflikten.
Det er derfor du kan føle at du blir gal
Du gjør det fagfolkene anbefaler. Du ser bak atferden. Du anerkjenner følelsen. Du holder grensen. Du prøver å være den rolige voksne.
Likevel ender dere på samme sted. Da begynner letingen:
Hva gjorde jeg feil?
Var jeg for hard?
Ga jeg for mange valg?
Skulle jeg validert mer?
Må jeg bare stå enda stødigere neste gang?
SPØRSMÅLET SOM FORSVINNER
Hva skjer her, egentlig?
Hvilket konkret problem har låst seg mellom dere? Hvor begynte trykket? Hva forsøker barnet å få til? Hva blir vanskelig?
Barnets reaksjon er ofte stedet problemet blir synlig.
Det betyr ikke at problemet begynte der.
Vi undersøker hele situasjonen: Hva kreves av barnet? Hva har barnet tilgjengelig for å møte kravet? Og hva skjer med handlingsrommet ditt når presset stiger?
«Vær bestemt» er heller ingen retning
Bestemt
Det kan være nødvendig. Det kan også være en voksen som gjentar det samme kravet med rolig stemme, mens barnet fortsatt mangler en vei gjennom det.
Anerkjennende
Det kan åpne en samtale. Det kan også bli varme ord brukt for å få barnet til å slutte å protestere.
Medbestemmelse
Det kan utvikle problemløsning. Det kan også overlate et ansvar barnet ikke er klart for.
Den voksne
Verktøyet forteller deg aldri når det skal brukes, eller hvilket problem det skal løse. Den som bruker metoden, er alltid en del av ligningen.
Jeg husker en gang det gikk galt for meg selv.
Jeg gikk inn med det jeg trodde var en god, problemløsende åpning: «Ser du sliter med å møte forventningen om å jobbe med matte?»
Svaret var: «Er du psykopat, eller?»
Jeg hadde en metode som hadde hjulpet meg før. Men jeg var også blitt avhengig av at den skulle virke. Jeg trengte å lykkes for å kjenne meg kompetent. Det tok oppmerksomheten bort fra eleven foran meg.
En metode bruker ikke seg selv.
Leo Gabrielsen
Miljøterapeut og veileder
Jeg fant veien ut midt i kaoset
Som miljøterapeut jobbet jeg på en stor skole med hundrevis av barn, høyt tempo og situasjoner som måtte håndteres mens de skjedde. Jeg hadde ikke råd til å leve inne i teorien. Jeg trengte noe som var effektivt nok til å hjelpe i hverdagen, og humant nok til at barnet fortsatt ble møtt som et menneske.
Jeg prøvde hardt. Altfor hardt. Lærte metoder, overvåket stemmen min og forsøkte å være rolig, varm, tydelig og profesjonell. Når noe ikke virket, lette jeg etter mer kunnskap og enda en riktig måte å møte barnet på.
Det så kanskje kompetent ut utenfra. På innsiden jobbet jeg desperat.
Jeg manglet ikke teori.
Jeg visste mye om relasjoner, regulering, toleransevindu og betydningen av å være både varm og tydelig.
Men jeg sto fortsatt igjen med spørsmålet:
Hvordan i all verden skulle jeg bruke alt dette midt i situasjonen?
Ofte fikk jeg ett av to svar: «Det tar mange år å mestre dette», eller «du har kunnskapen, nå må du bare bruke den».
Det siste svaret trodde jeg på. Så når det fortsatt ikke virket, konkluderte jeg med at jeg må ha misforstått noe. Jeg leste mer. Og enda mer. På jakt etter den forklaringen jeg fortsatt trodde manglet.
Ingen av delene hjalp meg når et barn sto foran meg og situasjonen allerede var i ferd med å låse seg.
Det jeg manglet, var en metodisk måte å undersøke det som faktisk skjedde på:
Hva forventes barnet å klare akkurat her?
Hva står i veien?
Hvilket problem prøver vi egentlig å løse?
Da begynte «se bak atferden» å bety noe konkret. Jeg kunne finne en utfordring vi faktisk kunne arbeide med, én situasjon om gangen.
Kunnskapen jeg hadde samlet, fikk en retning.
Jeg måtte fortsatt øve, lære og justere. Men jeg trengte ikke vente til jeg hadde mestret den perfekte voksenrollen før jeg kunne hjelpe.
Siden har jeg trivdes best i de vanskeligste situasjonene.
Jeg kan fortsatt stå uten et svar. Forskjellen er at jeg har et sted å begynne.
Det er den broen jeg hjelper andre å bygge: fra det du allerede vet, til noe du faktisk kan orientere deg etter når det gjelder som mest.
Du slipper å spille «riktig forelder»
Se for deg at du slipper å bruke halve oppmerksomheten på å passe på deg selv: Er jeg rolig nok? For streng? Burde jeg anerkjenne mer?
Du kan være trøtt. Irritert. Usikker. Et helt vanlig menneske. Du har fortsatt en retning.
FRA
Hvordan bør en god forelder opptre nå?
TIL
Hva prøver vi å få til, og hva står i veien?
«Åja. Jeg trenger ikke spille denne rollen hele tiden. Jeg kan undersøke det som faktisk skjer.»
Omfanget er større enn en teknikk. Du utvikler en annen måte å lese virkeligheten på. Det tar tid, og prosessen kan utfordre alt du trodde du visste om kontroll, autoritet og hva det betyr å hjelpe.
Det er noe av arbeidet vi gjør sammen. Vi undersøker barnet og situasjonen, og hva du selv trenger for å kunne se og handle friere når det blir vanskelig.
Da kan du være bestemt når situasjonen krever en avgjørelse. Myk når barnet trenger nærhet. Stille når du ikke vet nok. Tydelig når noe må beskyttes. Fleksibel når løsningen deres ikke virker.
Arbeidet kan være krevende. Du må tåle at svaret ikke alltid kommer med en gang. Du kan oppdage at din egen løsning har blitt en del av problemet.
Du ser mer. Du prøver mindre desperat. Du stoler mer på din egen vurdering.
Nyhetsbrev
De fleste snakker om hva du skal gjøre. Jeg skriver om hvorfor du ikke får det til, selv om du kan teorien. Forvent ingen universelle teknikker. Forvent ærlige historier, ubehagelige innsikter, og konkrete måter å bli mer tilgjengelig under press.
Ved å melde deg på samtykker du til å motta nyhetsbrev fra Leo Gabrielsen. Du kan melde deg av når som helst.
Jeg arbeider med det som kommer før rådet
Vi tar én situasjon som gjentar seg og undersøker den til den gir mer mening.
Du kan allerede ha fått god hjelp fra skole, PPT, BUP eller familievern og likevel stå fast hjemme. Det betyr ikke at hjelpen var dårlig, eller at du har gjort noe galt.
Her arbeider vi med det konkrete øyeblikket dere fortsatt ikke får til. Veiledningen kan være et supplement til hjelpen dere allerede får.
- 01
Vi spoler tilbake.
Hva skjedde før det låste seg? Hva prøvde barnet å få til, hva krevde situasjonen, og hva skjedde med deg?
- 02
Vi finner en mulig inngang.
Kanskje kravet må endres. Kanskje barnet trenger annen støtte. Kanskje presset gjør det vanskelig å se mulighetene som finnes.
- 03
Du prøver i hverdagen.
Vi avtaler noe konkret og gjennomførbart å undersøke eller gjøre annerledes.
- 04
Vi ser hva som skjedde og justerer.
Det som ikke virker, gir oss informasjon. Målet er at du gradvis skal orientere deg bedre selv.
Noen ganger oppdager vi at kravet var uklart. Noen ganger forsøker barnet å løse et problem den voksne ikke har sett.
Noen ganger er den voksne så avhengig av at barnet roer seg at hele samtalen blir organisert rundt kontroll, selv når språket høres varmt og riktig ut.
Det er der en ny inngang kan åpne seg.
Dette kan passe hvis du:
- Har prøvd mye allerede, men fortsatt står fast i noen situasjoner.
- Er åpen for å undersøke hele situasjonen, ikke bare hva barnet burde gjøre annerledes.
- Tåler at vi ikke alltid finner svaret med en gang.
- Er villig til å prøve noe, se hva som faktisk skjer, og justere underveis.
Dette passer dårligere hvis du:
- Først og fremst ønsker en oppskrift på hvordan du får barnet til å slutte med en bestemt atferd.
- Trenger at problemet skal kunne plasseres ett sted, hos barnet, hos deg eller i én bestemt metode.
- Akkurat nå ønsker et raskt råd mer enn en undersøkelse av hva som faktisk holder situasjonen fast.
Et sted å begynne
Ta med situasjonen du ikke får til
Nettbrettet som aldri blir lagt bort. Morgenen som eksploderer. Leggingen som varer i flere timer. Kravet du gjentar, og barnet som kjemper hardere for hver gang.
I avklaringssamtalen forteller du kort om situasjonen. Jeg forklarer hvordan jeg arbeider. Vi finner ut om et samarbeid kan passe, uten at du binder deg til et forløp.
Kostnadsfri · Uforpliktende · 20 til 30 minutter på video
Dette er en avklaringssamtale, ikke en veiledningstime.
Dette er individuell foreldreveiledning. Det erstatter ikke akutt hjelp, terapi eller helsehjelp.